Ja, det er sant!
Nå har jeg flyttet ut hjemme i fra og kjenner meg sikkert som alle andre har følt da de flyttet ut av hjemmet for første gang. Et nytt kapittel i livet. Starten på et livslangt ansvar som bare er nødt til å opprettholdes. Man sitter plutselig med sitt eget liv i hendene! Og da kan mange tenke, ja men det gjør jeg jo allerede uten at jeg har flyttet ut. Hehe, du tror kanskje det, men det å faktisk flytte ut gjør at man må tenke alt på nytt. ALT ligger på dine skuldre. Det selvfølgelige du aldri tenkte på hjemme blir plutselig som et klart bilde malt foran øynene dine. Du ser at hjemme var det mamma som vaska klærne dine, hjemme var det orden i huset uten at du måtte gjøre noe særlig, hjemme sto ofte maten på bordet klar til deg, og var du heldig kunne pappa hente deg og kjøre deg.
Hjemme var du en del av et fellesskap du har kjent på hele livet. Plutselig skal du ut av denne ordningen og du er nødt til å danne en ordning selv i stedet. Halleluja for alle foreldre som har gjort barna sine selvstendige! Lært de hvordan man skal spare, og holdt tilbake ressurser for at barna skal kunne lære å bruke sine egne, og som ikke har vært redde for å gi barna sannheten om verden. Og sannheten er at verden er et tøft sted å bo om man ikke er forberedt. Men man skjønner ikke verden før man først flytter ut. Du har alltid noe å falle tilbake på hjemme. Det er et sikkerhetsnett som alltid er der! Økonimisk, psykisk og praktisk. Slik er det ikke når du flytter, og først nå begynner jeg å skjønne sangen til Trond Viggo Torgersen, "tenke sjæl!" Det er som å gå på en helt ny planet. Nye farger, nye lukter og alt du trodde var trygt der ute i verden har du kanskje blitt mer skeptisk til.
Jeg har fått en meget mild overgang fra å bo hjemme til å flytte ut. Jeg har nemlig begynt på folkehøgskole! Allikevel føler jeg på kroppen at nå har jeg virkelig flyttet ut, og sånn er det bare. Innstillingene mine til livet har forandret seg på den måten at jeg skjønner at jeg nå virkelig står på egne ben. Det er for eksempel rart å skulle gjøre regelmessige innkjøp av ting jeg vanligvis hadde fått på budsjettet hjemme. Tross alle nye ting føler jeg meg ga
nske trygg. Før jeg flyttet ut kjente jeg at beinet mitt var på vei over et stort gap der jeg ikke var helt sikker på om jeg ville klare å gå over eller ikke. Men man må bare hoppe. Hvis ikke står man skrævs over, med det ene beinet hjemme og det andre i ditt nye liv, og musklene blir strekt mens panikken sprer seg i kroppen; skal jeg flytte beina før jeg går ufrivillig i spagaten over dette juvet, og til slutt detter? Forhåpentligvis er det noen som dytter deg fra ene siden og over på den andre. Fuglemoren er et perfekt eksempel på dette!
Jeg tror at barn som har hatt foreldre som har bært de hele livet og som plutselig skal kunne stå på egne bein ikke klarer seg svært godt. Du har jo aldri gått selv, hvordan skal du da plutselig gå uten hjelp? Her gjør nok mange foreldre barna sine en bjørnetjeneste uten at de vet det selv en gang. Og nok en gang, dette er ikke barnas feil! Men kan det heller kalles foreldres feil? Jeg tror alle foreldre gjør så godt de kan utifra det de selv er vokst opp i. Uten noen syndebukk, hvem sin skyld blir det da? Kulturens?
Nå har jeg flyttet ut hjemme i fra og kjenner meg sikkert som alle andre har følt da de flyttet ut av hjemmet for første gang. Et nytt kapittel i livet. Starten på et livslangt ansvar som bare er nødt til å opprettholdes. Man sitter plutselig med sitt eget liv i hendene! Og da kan mange tenke, ja men det gjør jeg jo allerede uten at jeg har flyttet ut. Hehe, du tror kanskje det, men det å faktisk flytte ut gjør at man må tenke alt på nytt. ALT ligger på dine skuldre. Det selvfølgelige du aldri tenkte på hjemme blir plutselig som et klart bilde malt foran øynene dine. Du ser at hjemme var det mamma som vaska klærne dine, hjemme var det orden i huset uten at du måtte gjøre noe særlig, hjemme sto ofte maten på bordet klar til deg, og var du heldig kunne pappa hente deg og kjøre deg.
Hjemme var du en del av et fellesskap du har kjent på hele livet. Plutselig skal du ut av denne ordningen og du er nødt til å danne en ordning selv i stedet. Halleluja for alle foreldre som har gjort barna sine selvstendige! Lært de hvordan man skal spare, og holdt tilbake ressurser for at barna skal kunne lære å bruke sine egne, og som ikke har vært redde for å gi barna sannheten om verden. Og sannheten er at verden er et tøft sted å bo om man ikke er forberedt. Men man skjønner ikke verden før man først flytter ut. Du har alltid noe å falle tilbake på hjemme. Det er et sikkerhetsnett som alltid er der! Økonimisk, psykisk og praktisk. Slik er det ikke når du flytter, og først nå begynner jeg å skjønne sangen til Trond Viggo Torgersen, "tenke sjæl!" Det er som å gå på en helt ny planet. Nye farger, nye lukter og alt du trodde var trygt der ute i verden har du kanskje blitt mer skeptisk til.
Jeg har fått en meget mild overgang fra å bo hjemme til å flytte ut. Jeg har nemlig begynt på folkehøgskole! Allikevel føler jeg på kroppen at nå har jeg virkelig flyttet ut, og sånn er det bare. Innstillingene mine til livet har forandret seg på den måten at jeg skjønner at jeg nå virkelig står på egne ben. Det er for eksempel rart å skulle gjøre regelmessige innkjøp av ting jeg vanligvis hadde fått på budsjettet hjemme. Tross alle nye ting føler jeg meg ga
nske trygg. Før jeg flyttet ut kjente jeg at beinet mitt var på vei over et stort gap der jeg ikke var helt sikker på om jeg ville klare å gå over eller ikke. Men man må bare hoppe. Hvis ikke står man skrævs over, med det ene beinet hjemme og det andre i ditt nye liv, og musklene blir strekt mens panikken sprer seg i kroppen; skal jeg flytte beina før jeg går ufrivillig i spagaten over dette juvet, og til slutt detter? Forhåpentligvis er det noen som dytter deg fra ene siden og over på den andre. Fuglemoren er et perfekt eksempel på dette!Jeg tror at barn som har hatt foreldre som har bært de hele livet og som plutselig skal kunne stå på egne bein ikke klarer seg svært godt. Du har jo aldri gått selv, hvordan skal du da plutselig gå uten hjelp? Her gjør nok mange foreldre barna sine en bjørnetjeneste uten at de vet det selv en gang. Og nok en gang, dette er ikke barnas feil! Men kan det heller kalles foreldres feil? Jeg tror alle foreldre gjør så godt de kan utifra det de selv er vokst opp i. Uten noen syndebukk, hvem sin skyld blir det da? Kulturens?
Bildet over: Maria og Sam ser inn i den voksne verden..
Det må sies, jeg er ganske fersk i bo-alene-livet. Og jeg bor jo ikke alene en gang! Men på follkehøgskole må man allikevel ordne alt det praktiske, og alle økonimiske utfordringer selv. Det jeg elsker ved å bo for meg selv er friheten! Det tror jeg mange kan være enige i. Allikevel koster denne friheten alt hva du er. Tross den korte tiden jeg har bodd hjemme i fra, føler jeg allerede at jeg er bare på besøk når jeg kommer hjem til mamma og pappa. Det er virkelig en så merkelig følelse! Men det er jo allikevel godt at det er slik. Hvis jeg hadde følt at jeg skulle hjem til meg selv hos mamma og pappa så hadde jo dette året bare vært et leirskole-år der jeg skulle hjem igjen etterpå. Takk og lov for at jeg begynner å kjenne meg selvstendig!
Så takk, mamma og pappa for at dere dyttet meg over juvet og ikke holdt meg igjen.
2 kommentarer:
Gratulerer med "vel flyttet ut"! Du er skjønn!
jeg viste ikke at du blogget. na ble jeg glad:)
Legg inn en kommentar