Man dør i grunn ikke av så mye som man tror!

Ja, det er sant!

Jeg tror mennesket (hvertfall Ola og Kari Nordmann) har en helt egen evne til å tro at noe er verre enn det egentlig er! Det å forvente det verste eller å tenkte negativt og skeptisk om noe bare fordi det er annerledes og nytt. Det vi er vant til er trygt. Og vi stoler så mye på oss selv at alt fremmed er skummelt og unaturlig. Men så glemmer vi at det som er unaturlig for oss er naturlig for noen andre!

Jeg leste noen utrolig kloke ord i ordspråkene i dag:)

Ord.17:22 "Et glad hjerte gir god legedom, men et motløs ånd tar margen fra benene.

Vi har jo så mye å glede oss over! Hvorfor ser vi da bare ned i jorda og studerer skitten der nede? ...Når det egentlig er så mye vakkert å se...

Man kan så mye mer enn man tror! Ta en gymtime der du ikke gir ditt maksimale fordi du tror du kommer til å dø av stølhet. Ta en dag på jobben der du tror du ikke kommer til å overleve dagen fordi utfordringene og problemene står i kø. Ta en situasjon i livet der ALT går i mot deg! Men du dør IKKE! Med mindre du bestemmer deg for å ikke gjelde mer, eller naturlige medisinske årsaker spiller inn.

VI HAR LIVET! Hvorfor ikke bruke det og yte maksimalt av gleden!

TAKK!

Takk Gud...

For senga mi!

For bibelen!

For glede!

For gode tanker!

For musikk!

For venner!

For utsikten fra vinduet mitt!

For familie!

For muligheten til å ønske meg ting og få det!

For FARGER!

For lyset om morgenen!

For våren!

For mulighetene i landet vårt!

For potensialet i oss!

For fremgangen du gir!

For drømmer!

For fred i landet!

For positivitet!

For Ditt lys over ting vi tar for gitt!

For LIVET!

SOLBRILLEPANNELUGG! Dumt å angre etterpå..

Vel, det er jo så moderne med pannelugg! (...)

Jeg satt foran peisen og følte meg veldig impiulsiv. Kusinen min Linn Susanne satt ved siden av med og puslet med egne ting. Plutselig hører jeg meg selv si "Linn Susanne! Kan du klippe pannelugg på meg?" LS som mange ganger har klippet sine venner og enkelte i familien smilte og sa "Ja, vi kan gjøre det med en gang!" Fortsatt i lenestolen foran peisen begynte hun å klippe luggen min.

Hele barndommen hadde jeg pannelugg og drømte om en laaaang lugg, så lang at jeg kunne leke at jeg hadde bart med den! Og nå... Nå klipte jeg den vekk!

Så var det at det skjedde... "Jeg vil ha solbrille panelugg!!!" Ropte jeg. (Med det mente jeg en lugg som skulle følge solbrillene, som en McDonalds m, over øynene mine. Linn Susanne trodde jeg tulla. Og jeg gjorde nok det.. Først! Men så tenkte jeg; hvorfor ikke være litt original? Hår vokser jo ut igjen! Så jeg insisterte på at hun skulle klippe solbrillepannelugg på meg. Og hun gjorde det. Spør henne om hvordan det så ut, for jeg vet ikke. Jeg begynte nemlig å angre da hun hadde klipt to buer i panneluggen min! Bare for å ha det sagt, er det ingen god idè å angre midt i en klipp!

"Jeg vil ikke ha det allikevel, Linn...." sa jeg. Linn Susanne så oppgitt på meg. Hun klipte av meg buene, men det er også grunnen til at jeg i dag går meg en relativt kort pannelugg som er skeiv på ene sida fordi solbrillepanneluggen absolutt skulle debutere på min panne på grunn av mine infall.