Vel, det er jo så moderne med pannelugg! (...)
Jeg satt foran peisen og følte meg veldig impiulsiv. Kusinen min Linn Susanne satt ved siden av med og puslet med egne ting. Plutselig hører jeg meg selv si "Linn Susanne! Kan du klippe pannelugg på meg?" LS som mange ganger har klippet sine venner og enkelte i familien smilte og sa "Ja, vi kan gjøre det med en gang!" Fortsatt i lenestolen foran peisen begynte hun å klippe luggen min.
Hele barndommen hadde jeg pannelugg og drømte om en laaaang lugg, så lang at jeg kunne leke at jeg hadde bart med den! Og nå... Nå klipte jeg den vekk!
Så var det at det skjedde... "Jeg vil ha solbrille panelugg!!!" Ropte jeg. (Med det mente jeg en lugg som skulle følge solbrillene, som en McDonalds m, over øynene mine. Linn Susanne trodde jeg tulla. Og jeg gjorde nok det.. Først! Men så tenkte jeg; hvorfor ikke være litt original? Hår vokser jo ut igjen! Så jeg insisterte på at hun skulle klippe solbrillepannelugg på meg. Og hun gjorde det. Spør henne om hvordan det så ut, for jeg vet ikke. Jeg begynte nemlig å angre da hun hadde klipt to buer i panneluggen min! Bare for å ha det sagt, er det ingen god idè å angre midt i en klipp!
"Jeg vil ikke ha det allikevel, Linn...." sa jeg. Linn Susanne så oppgitt på meg. Hun klipte av meg buene, men det er også grunnen til at jeg i dag går meg en relativt kort pannelugg som er skeiv på ene sida fordi solbrillepanneluggen absolutt skulle debutere på min panne på grunn av mine infall.
